Maiko kom i hus sommeren 2005. En liten sjarmør som vi fort ble glade i. Han har alltid vært et «fangbarn», likte best å sove i fanget og likte seg overhodet ikke på noe teppeløst gulv.
Han fikk tidlig prøve seg på spor, det er jo en lidenskap hos meg. Hans første spor ble filmet: http://s164.photobucket.com/albums/u34/trinemalmo/treningsvideo/?action=view¤t=MVI_0786-1.flv
Maiko var en knallgod sporhund. Han fikk gå både vanlige menneskespor og blodspor. Han var sikker i sporet og veldig nøye. Jeg kunne stole helt på at han fant fram. 🙂
Vi husker godt turene i Meråkerfjellene med Maiko i sekken 🙂 Det ble litt langt å gå for en liten gutt. Han elsket å være på hytta, der var han med på alt det er et fint sted for hunder. Selv likte han også å «fly» etter fjellfugl. Det likte nok ikke jeg så godt, for da kunne han dra langt av gårde.
Vi prøvde oss på lydighet også. Ikke noen resultater å skryte av der, vi var nok best på trening. Men vi fikk da til litt: Maiko er Norges første kooiker med BH (Ferdselsprøve).
Maiko ble også utstillingschampion rett etter at han ble 2 år. Han var vakker, en skikkelig fin gutt.
Vi var på Kooikerklubbens agillitykurs i 2007 hos Solveig Trippestad og gjengen hennes. Kan trygt si at det ga mersmak for både Maiko og meg. Treningen framover ble stort sett agility og spor. Her er han filmet i en uoffesiell konkurranse i klubben i slutten av mai. Han gikk skikkelig godt da, vi vant faktisk 🙂
Hans utfall og mentale brister er ikke det vi husker av Maiko. Vi husker han som en fin treningskompis og en skikkelig kosegutt, hoppende glad som trodde at alle satt å ventet på at han skulle komme hjem 🙂 Det så i allefall slik ut når han kom hoppende inn på stua etter å ha vært ute. Han og Biko var perlevenner.
Han er savnet i familien. Spesielle hunder graver seg ekstra dypt inn i hjertet. Maiko er en av dem.
RIP lille venn 🙂
Dagboka mi:) 